Flere har påstått at den gamle bydelen i Nordbyen er selve kjernen i Tønsbergs identitet. Når norske emigranter i Amerika skulle beskrive hjembyen, var det visstnok ofte de små stuene nedenfor slottsberget som først ble omtalt.

De fleste som ankom Tønsberg kom sjøveien, og da var denne bebyggelsen noe av det første de fikk øye på. På samme måte var også Nordbyen det siste synet av byen for de som forlot den, på tokt mot fjerne strender.

Husene der virker i dag godt vedlikeholdt og sjarmen i området skaper gode følelser. Rart å tenke på at det engang var et ganske «trasig» sted å bo.

Malt og Skrevet av Sigmund Sontum

Det var fryktelig sørgelig da det gamle treet ble tatt. Du tar det for gitt når det står der, helt inntil du skjønner at det må felles, sier Margaret Skjelbred.

Det flotte bjørketreet som til slutt ble felt har vært med på å prege Nordbyen gjennom flere generasjoner og har vært et yndet motiv i over hundre år.

– Det er nok det mest avbildede treet her i byen. Fotografert, tegnet og malt. Med og uten løv. Bare hos oss har vi åtte kunstverk der treet er med, sier hun.

Overraskende og rart

Popularitet til tross, det gikk raskt mot slutten da beboerne startet å bekymre seg over det skrantende treet som sto såpass tett på hus, hage og en travel gate. Beslutningen om å gå drastisk til verks ble tatt, og snart var det kun et gigantisk krater igjen på stedet.

– Selv om vi var forberedt, ble det veldig tomt. Det er litt overraskende og rart at vi er så opptatt av, og har så mye følelser knyttet til trær. Jeg visste ikke at jeg skulle føle så sterkt rundt dette, sier Margaret.

Teksten er hentet fra TB.no

Nordbyen Vel gjennom tidene.

Nordbyen vel opprettet i mars 1975 etter et møte på den gamle Kajakklubben der Reguleringsplan for Nordbyen ble diskutert.

Se avisoppslag fra Vestfold Arbeiderblad 5/3-1975.

Det ble nedsatt et interimsstyre på dette møtet og senere ble det valgt et styre som var ganske aktivt og fantasifullt.

.

Det nye styret med Jan Marthinsen som formann mente at det viktigste var å sveise Nordby-boerne sammen.

Det førte bl.a. med seg at det ble arrangert en Is-festival på Byfjorden februar 1976. Her var det en nostalgisk tone og folk kom i gamle kostymer, noen i kjole og hvitt, noen i side kjoler, og den minste ankom i en gammel sluffe.

Is-festivalen hadde konkurranser i flere kategorier:

Isfiske – Sparkstøttingløp til Tjuvholmen og tilbake – Skøyteløp i forskjellige aldersgrupper og gåteløp. Her vil jeg særlig nevne skøyteløpet som ble vunnet av Else Jahnsen(60 år).  Men dessverre falt hun på målstreken og brakk armen. Men hun var allikevel til stede på premieutdelingen på Kajakk-klubben etterpå. Else Jahnsen var gammel stuper og hadde vært Norgesmester i stup i yngre dager.

(Se avisoppslag fra Vestfold Arbeiderblad og Tønsbergs Blad 10februar 1976 om Is-festivalen).

Utdeling av pølser var det også; «sjøpølser godkjent av Veritas» som det sto på pølsebua.

Det bodde ganske mange unger i Nordbyen på den tida – det hadde vært et generasjonsskifte.  Mange hus var ganske nedslitte og ble solgt enten fra private eller fra kommunen som hadde kjøpt opp en del eldre hus.

Kommunen solgte disse hus ganske billig, stort sett til yngre håndverkere som kunne restaurere husene og bo der selv, noe som var klausulen for å få kjøpt.

Dette gjorde at det ble et godt samhold i gata med alle som plundra med hvert sitt hus. Det var snekkerkyndige, rørlegger, elektriker og mange med praktisk sans som hjalp hverandre. Skatt for å hjelpe en nabo, hadde vel ingen tenkt på den gangen.

Mange hadde barn på noenlunde samme alder og vi hadde juletrefester, sommerfester osv hvor «hele gata» stilte opp.

Sommerfestene var stort sett i nr. 24 de første årene, men ble siden også avholdt i øvre del, rundt nr.2,  men også en gang i nr. 34 da familien Gran bodde der. Det var litt artig med Nils Gran.  Han spilte i Musikkorpset 1919.  Tidlig hver 17. mai samlet korpset seg i hagen til Gran før de skulle ut på nye oppdrag.  De spilte 17. mai musikk hele veien bort dit, så vi fikk hornmusikk gjennom gata på morgenkvisten.

Stemningen var satt.

Vi hadde som sagt juletrefester også - nesten hvert år i mange år, så lenge det bodde en del unger i gata.  Det var noen ganger på den gamle Kajakklubben. (Som egentlig ikke var så veldig gammel, siden den ble bygd tidlig på 70-tallet). Andre ganger i den gamle jernbanestasjonen på Srandpromenaden, som bl.a. Tønsberg

Sangforening og Tønsberg Amatørteater disponerte. Maskinistenes hus i Storgaten 56 og Maskinistskolen (Nå Kompetansesenteret) ble også brukt.

Det samme var det med Årsmøtene i Velet. Litt her og litt der;  Foruten de ovenfor nevnte steder, var vi i Bentegården (nr. 16), mange ganger i Nr.35 (Hos Jens og Fia Kaurin), på Holmen ved  Jarlsberg, på Papirhuset og i de senere år i Konservatorboligen og på Slottsfjellmuseet.  I år var vi igjen på Kajakklubben og ringen er på en måte sluttet etter 50 år.  

Foruten Årsmøter og fester skjedde det jo også andre saker og ting.

Bru over Byfjorden eller tunnel under fjorden har vært en gjenganger. Mange fantasifulle forslag her. En gang ville Roklubben bygge klubbhus rett nord for Kajakklubben. Det ble jo ikke noe av - og mye annet av stort og smått har dukket opp i årenes løp.